Ærlighet fra i vår

Dette er en skrive-økt. Jeg ønsker å bli flink til å skrive. For å bli god så må jeg øve. Øve masse. Norsklæreren min sa at man burde prøve å skrive uavbrutt i et kvarter hver dag for å bli bedre på å skrive. Skriv usensurert sa han. Skriv som om ingen skal lese det. På denne måten blir du ikke bare flink til å skrive, men får også luftet tankene du går rundt og bærer på. Det vil altså fungere som terapi og terapi er jo noe jeg har interesse for. Siden august i fjor har jeg tatt opp videregående fag på sonans ved siden av 80% jobb. Det har gjort at jeg har blitt mer strukturert med tiden min og for første gang har jeg klart å vedlikeholde mitt engasjement på studier over lang tid. Kanskje grunnen til at jeg ikke klarte å gjøre det bra på skolen før var at jeg tok meg vann over hodet? Altså at jeg prøvde å lære meg ting som jeg hadde dårlig forutsetning for å lære meg. Det gjorde arbeidsmengden for stor. Samtidig som jeg har lært å bli strukturert så har jeg lært at jeg har en begrenset kapasitet og har en treg oppfattelse. Derfor må jeg være flink til å gi meg selv tid til å lære og jobbe kontinuerlig om jeg skal kunne erverve meg kunnskap. Kunnskap som vil være kritisk for selvutvikling og videre utdanning. Jeg har også blitt moderat med alkohol konsum sammenlignet med mitt tidligere jeg. Dette gjør at jeg får mer overskudd og at jeg sover bedre. Å lære seg å prioritere riktig er nøkkelen om man ønsker å oppnå noe som helst. Å gjøre for mange ting på en gang blir bare til mye halvhjertede prosjekt. Dette er jo ingen tjent med. På studieteknikk-kurs lærte jeg at man må være streng, men også omsorgsfull med seg selv. Ved å være streng innebærer at man må presse seg selv og tidvis velge bort ting som kan virke mer attraktivt der og da. Altså må man tenke på hva som ganger seg selv i lengden. Å tenke langsiktig er smart ser det ut til. Når man snakker om langsiktig kommer også momentet om å ta vare på seg selv inn. Er man for streng så vil man etter hvert knebles av egen innsats fordi man går tom for motivasjon og overskudd. Man må altså evne å ta vare på seg selv og gjøre hyggelig og avspennende aktiviteter. Dette kan være sport, øldrikking, film og restaurantbesøk. Ting man trives med som gir behag og avslappelse.

Jeg tenker mye på eksamen og skole om dagen. Datoene nærmer seg sakte men sikkert. Samtidig så føler jeg at jeg har vært flink og vet at jeg kun må repetere og slipper å bruke mye tid på å lære meg nye ting. Unntaket er vel samfunnsfag. Kanskje også historie. Jeg brukte jo mye tid på historie i fjor, men bortprioriterte norsk historie fordi jeg ikke synes den var like interessant som det andre fordi historiefaget handler om å se de store linjene. Jeg har 5 uker igjen til min første eksamen. Etter neste uke skal jeg kun jobbe to dager i uken. Dette gjør at jeg får dobbelt så mye tid til skolearbeid enn jeg har hatt tidligere i dette semesteret. Samtidig er norskundervisningen ferdig neste uke, det betyr at jeg får enda en dag til skolearbeid i uken. Jeg skal skrive en oppgave i samfunnsfag på 2-3 sider. Her tror jeg at jeg benytter meg av en tidligere skrevet oppgave  som handler om sosiale mediers rolle. Dette gjør at jeg får en god oppgave som jeg ikke trenger å bruke så mye tid på og jeg vet at dette vil være relevant for samfunnsfaget. Foruten om dette skal jeg lese materialet på itslearning og svare på spørsmål i pensumboken. Dette gjør at jeg stiller godt til denne eksamen, Jeg skal også ha en testeksamen 24 april, der jeg får testet evnen mine, får prøve meg på eksamensformen og forhåpentlig tilbakemelding på hva jeg må gjøre bedre til eksamen. Tilbakemeldingen regner jeg med vil ha sin verdi til alle de muntlige eksamenene, spesielt historie.  I historie skal jeg gå gjennom mine notater fra forrige semester. Når jeg gjør dette vil jeg friske opp minnet mitt og samtidig som jeg avdekker hull og derfor finner ut hva jeg må lære meg før eksamen. Forhåpentligvis er ikke disse hullene altfor store. Jeg skal også besvare de spørsmålene som henger på kontoret på skolen som jeg har tatt bilde av på mobilen min. Jeg synes det funket veldig bra å skrive en tekst på en side som svar til oppgavene som ble gitt i fjor og jeg vet dette er eksamensrelevant. I naturfag føler jeg meg godt rustet fordi jeg har lært meg det som læreren synes er viktigst og vanskeligst å forstå. Her må jeg repetere og passe på at alt sitter på rams slik at jeg kan svare korrekt og utfyllende på spørsmålene som kan komme på eksamen. Denne eksamen er uansett først om to måneder fra i dag, noe som gir meg god tid til å repetere og pugge. Jeg skal også ha en testeksamen i dette faget den 24 april. Jeg får da teste kunnskapene mine og for også her tilbakemelding på hvordan jeg skårer. En god forberedelse til denne testeksamen er å svare på de spørsmålene som henger på kontoret som jeg har tatt bilde av med mobilen min. Om jeg husker riktig så er det proteinsyntesen som krever det mest omfattende svaret. Dette vil gå bra om jeg setter av tid til dette. Et triks kan være å prøve å svare på flest mulig av de med egne ord før påsken slik at jeg kan ta med meg disse notatene og lese på de i påskeferien.

I matematikk føler jeg meg godt rustet fordi jeg klarer de fleste eksamensoppgavene jeg prøver meg på og fordi jeg fikk 5 i høst på 1p. Jeg skal regne flere eksamensoppgaver og øve spesielt på de oppgavene jeg er utrygge på. Jeg må også friske opp i 1p slik at jeg er klar til å gjøre denne eksamen enda bedre i år enn i fjor. Jeg skal lese gjennom notatene mine fra i fjor og løse noen fler eksamensoppgaver slik at jeg er inne i modus til eksamen. Jeg føler at jeg ikke trenger å bruke så mye tid på dette, men kanskje finne økonomioppgaver som gjør at jeg at jeg blir trygge på disse. Om jeg har mulighet skal jeg bli med på repetisjon 1/2p etter påske og der etterspørre det man trenger å vite om økonomi. I skrivende stund øver jeg på norsk. For uten å gjennomgå pensumet i norsk skal jeg være flink til å skrive oppgaver slik at jeg er effektiv og skriver fort, men godt når eksamen kommer. Dette vil gjøre at jeg får tid til å gå gjennom teksten min slik at jeg får finpusset den til innlevering. Foruten om innlevering til Asbjørn skal jeg skrive slik som jeg gjør nå og besvare de oppgavene som er utgitt i timen. Det gjør at jeg blir trent på å svare på hva for eksempel barokken dreier seg om eller det å påpeke retoriske virkemidler i en tekst.

 

Når jeg begynte å skrive dette skulle jeg skrive hemningsløst. Det ser ut til at det er skole som okkuperer hodet mitt. Selv om dette ser ut til å være et faktum så føler jeg meg bra om dagen. Jeg føler jeg har overskudd og sover godt. Jeg er moderat flink til å spise sunt og variert og har fått til en treningsøkt i uka den siste måneden samtidig som jeg sykler til jobb hver dag. Utenom skole så ser jeg på tv-serier på pc-en min i senga og har et høyt forbruk av snus. Jeg drikker mye te og vann. Jeg tenker litt på kjærlighet, men veldig lite i forhold til tidligere i livet. Jeg er ikke så interessert i jenter og kjærlighet lengre. Kanskje fordi jeg omgir meg med jenter som jeg ikke er så interesserte i, men sannsynligvis fordi jeg er så veldig okkupert med skolegang at min sex og lyst på kjærlighet er nedsatt. Jeg synes egentlig det ikke er noe problem. Jeg regner med dette ønske vil komme tilbake når jeg snubler over noen i fremtiden. Det kan også ha litt å gjøre med at jeg har nedsatt selvtillit fordi jeg jobber i barnehage og tar videregående fag i en alder av 27. Det gjør meg litt flau. Fordi jeg føler at jeg ikke tror at jeg klarer å tiltrekke meg en god nok dame ut i fra min livssituasjon akkurat nå. Jeg er også ganske lite sosial og kommer da selvfølgelig ikke i kontakt med så mange nye mennesker. Jeg ser for meg at dette vil endre seg til sommeren.  Jeg tenker en del på familien min og hvordan de har det uten at jeg har særlig kontakt med dem. Jeg gleder meg veldig til å se alle sammen i påska. Nå ser jeg at jeg har skrevet i ca. 40 minutter. «er du ferdig å skrive snart?» sier Kent. Vi har avtalt å gå ut en tur for å møte sondre og handler klær i byen.  Det var nok skriving for i dag. 

jenter, skole, eksamen, motivasjon,

Sex med eksen

For to uker siden var jeg bedt i fest hos en venninne. Det var kurvfest og det betyr at det var mange gode retter. Det gjorde at jeg valgte å overse mitt ellers laktose- og kjøttfrie kosthold. Jeg hadde selv med focaccia. Det ble etterhvert mange folk i leiligheten. Det var fri flyt av drikke. Etter alle inviterte var dukket opp disket husvertene opp med livemusikk. Myk kvinnelig stemme akkompagnert av velfungerende pianospill. Jeg ble rørt og begynte nesten å gråte. Sist gang jeg hadde sett husverten hadde vi ligget sammen. Jeg hadde ikke noe imot å gjøre det denne kvelden heller, men hun hadde fått seg kjæreste sånn plutselig, så det ble ikke noe av. Vi pratet og lo isteden.

Jeg minglet rundt og hilste på mange nye mennesker. Glade, tatoverte og interessante. Stemningen var god. Rusen steg i takt med lydnivået. Det synes ikke naboen noe om, tydeligvis, fordi han sa at det ble for mye støy når klokken nærmet seg 1. Eller var det 2? Eller 3?

Uansett, festen gikk videre til et studio på den andre på den andre siden av elven. Noen falt av på veien. Ikke jeg. Og heller ikke min bror. På dette som nå var et nachspiel tok jeg styringen for musikken. Vi vimset rundt i ring på det lille fotografstudioet. Jeg synes jeg husker at en jente prøvde å sjekke meg opp. Hun fulgte etter meg vertfall. Pratet mye og bare til meg. Jeg følte hun var alt for ung for meg og jeg var derfor ikke interessert selv om det var sent på kvelden og gi-faen-mentaliteten befant seg i hodet mitt.

Jeg ble etterhvert lei av meg selv, folket, festen, drikkinga og kvelden. Jeg gikk ut i gaten og fant en benk å sitte på. Jeg ble plutselig ensom. Ensom og kåt. Jeg kikket gjennom telefonen min. Er det noen jeg kan kontakte? Jeg kom frem til at det var ei. Jeg sendte en melding. Fikk svar om at hun hadde foreldrene på besøk og ikke kunne ha besøk av meg akkurat nå.

Så krøp jeg til korset. Sendte melding til eksen. Det gikk to minutter og jeg fikk svar. Så ringte det. Hun sa hun var på vei hjem selv og at jeg kunne komme til henne om jeg ville. Jeg gikk straks til en taxi. Delte min historikk med henne jeg var på vei til med taxisjåføren. Han humret og sa noen visdomsord jeg ikke husker nå.

Vel fremme satt hun og en venninne og spiste nattmat. Jeg satte meg sammen de. Ekssvigermoren stakk hodet inn og så forbauset på meg, men hilste. Vi prata om kveldens hendelser mens vi spiste ostesmørbrød. Så gikk vi og la oss. Jeg sa jeg ville dusje først og gjorde nettopp det. Eksen fulgte etter. Jeg hadde ikke sett henne naken siden påske. Nå hadde hun blitt mye slankere og barbert seg helt glatt på musa. Jeg fikk stå umiddelbart. Hun lo litt og tok og runket litt på den. «Typisk deg» sa hun. Vi såpet hverandre inn og dusjet ferdig. Vi tørket oss og snakket om tidligere ganger vi hadde hatt sex.

Vi la oss og jeg begynte å ta stryke på henne med en gang. Det var lenge siden jeg hadde vært intim med noen som jeg følte meg så komfortabel med. Stryking ble til fingring. Hun stønnet og jeg lekte med brystvortene hennes med munnen. Hun sa at jeg viste hva jeg drev med. Jeg sa takk, løftet benene hennes til vær sin side og la den erigerte mot åpningen hennes. «Jeg vil ikke ha noen sykdommer, du får ta på kondom». Jeg sjekka meg for en måned siden og har ikke hatt noe ubeskyttet siden, sa jeg. Hun så meg opp og ned, og sa til slutt at det var greit. Hun tok tak rundt kuken. Tommelen og langefingeren møttes akkurat. Hun styrte den innover. «Forsiktig, det kjennes trangt ut» sa hun. Jeg trengte forsiktig inn. Det var veldig vått, men det var så trangt at det tok tid før jeg fikk til å være helt inne i henne. Og det var varmt som lava.

Begge stønnet og grep hardt rundt hverandre mens vi dyttet underlivene mot hverandre. Hun tok på seg selv.  Jeg så hele kroppen hennes anspenne seg. Hun pustet dypt inn. Konsentrerte seg. Jeg visste hva som kom til å skje nå. Hele kroppen hennes rykket sammen. Hun nikket hodet mot meg i takt med pulseringene i kroppen hennes. Stønnet et høy stønn etterfulgt av et enda høyere ett. Jeg kjente den elektriske orgasmen hennes pumpe gjennom hele kroppen hennes. Hun strammet kjønnet og strøk meg samtidig på innsiden av lårene og over ballene. Da tok det ikke lange tiden før jeg kom. Kom så det dundret. Hun så på meg med et intenst blikk. «herregud» sa hun. «Herregud» sa jeg og.

 

Hun smilte. Jeg smilte tilbake mens jeg drakk vann fra en flaske fra nattbordet. «Vi kan det der» sa hun. «Vi gjør det» sa jeg.

Stikkord:

Angst

Jeg har søkt på nettet flere ganger med søkeordet; Angst. Det jeg kan forstå av de forskjellige kildene jeg har kommet over er at angsten kommer som følge av ytre stress eller en hendelse. Og at angsten kan fungere som motivasjon til å utrette en handling.

 Jeg har selv opplevd at jeg har fått akutt angst, altså en redsel for noe i umiddelbar nærhet. Det har hendt meg når jeg har vært i kontakt med høyde, krypdyr, truende mennesker, høy fart i trafikk eller snakke til en stor folkemengde. I slike tilfeller har angsten hjulpet meg til å unngå lignende tilfeller der og da og hjulpet meg til å unngå de i senere tilfeller.

Noe av det jeg er redd for synes jeg er helt greit og være redd for fordi jeg tror jeg hjelper meg til å holde meg i live. Andre vil jeg utfordre fordi jeg tror de vil gjøre livet mitt mer innholdsrikt. Hvorfor skal man være så lammende redd for å stå på en scene når man har så lyst til å underholde eller holde taler?

De overnevnte tilfellene med angst synes jeg er lettforståelige, altså, jeg forstår angstens hensikt og hvor den kommer fra. Men, det er ikke bare da jeg opplever angst. Den kan komme snikende i mitt eget hjem. Der det ikke er noen ting å være redd for. Likevel så blir brystet fylt med en diffus smerte. Jeg blir tvilsom til egne evner. Likegyldigheten vokser.  Hvor ble det av mitt ego og denne fremragende selvtilliten som har vært så velfungerende for ikke lenge siden? Jeg prøver å finne årsaken. Spør meg selv spørsmål. Hva har du gjort så annerledes i det siste? Skal du bare akseptere angsten? Det er vanskelig å bli kvitt den når du ikke vet opprinnelsen.

Jeg har en mistanke om at den er tilstede fordi jeg er hjemme hos mine foreldre. Begge to er jeg veldig glade i. De er ikke annet enn snille mot meg og har vært det gjennom oppveksten. Det er kanskje fordi jeg føler meg umyndiggjort når det ikke lenger er jeg som ordner i gang mat og at jeg blir behandlet som et barn.

Eller er det huset? Kanskje huset smitter over de tankene som dominerte når jeg var yngre. Redsel for ikke å lykkes. For ikke å bli noe. Redd for å være betydningsløs.

Jeg kommer ikke frem til opphavet. Det blir bare spekulasjoner. Fritid har jeg ikke godt av tydeligvis. Det gjelder å holde seg aktiv, så man føler at man får noe ut av dagen.  

 

Denne handlingslammende og altoppetende følelsen får bare sitte i litt til. 

Stikkord:

Ensomhet

Jeg går i ring i huset. Ned i kjelleren. Opp igjen. Slår på tven. Zapper rundt. Slår av. Åpner kjøleskapet for å se. Står og stirrer i hver etasje med mat. Er ikke sulten. Spiser litt pasta og tar en kjeft appelsinjuice likevel. Jeg vil ikke lese, jeg vil ikke se film. Jeg gidder ikke ta kontakt med noen. De enste jeg vil være til er langt borte. Det er varmt. Jeg setter på musikk. Dansefoten går ikke av seg selv akkurat. Er skrivelysten der da? Kanskje nok til å skrive en liten tekst. Nok til å begynne. Kanskje en setning blir til flere, sånn som det er med øl.

Når jeg er i siget og synes jeg selv at jeg ikke har tid nok til alt jeg vil gjøre. Hvor tok alle ambisjonene veien? Lufta gikk liksom ut av ballongen. Er det varmen? Tåler jeg ikke å ha ferie? Er jeg avhengig av mine hverdagsrutiner for å få noe ut av dagen?

Jeg har lyst på snus og røyk. Begge har jeg sluttet med. Flere ganger. Nå er jeg i mitt barndomshjem og jeg vet akkurat hvor pappas sigaretter ligger. Hvor mye kan en sigarett skade? Akkurat nå så virker de som det beste alternativet til å ta meg med ut av kjedsomheten. Jeg kommer til å angre neste gang jeg skal på trening. Lungene virker alltid mindre. Ensomhet og kjedsomhet henger sammen virker det som.

Elton John prøver å muntre meg opp fra stereoanlegget. Jeg ligger som en sekk med poteter. En tur i regnet åpner hodet(?) Foruten å kjøre lillebroren min på konsert i dag er det eneste jeg har gjort i dag er å lese sitater av Nietzsche. Han sa noe om å gå seg en tur.

«All truly great thoughts are conceived by walking?"

 

Jeg legger min lit til han og løfter meg selv ut. 

Stikkord:

Hva er latskap?

     

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

.

Oppstilling!

Det rasles med klær, sekker og våpen. Fem unge og lyding menn står og presenterer sine våpen og utstyr til sine overordnede. Skjeggstubber sjekkes. Patronkammeret blir inspisert. Befalet drar en finger over dørkarmen. "Dette er ikke godt nok, dere må bli bedre, men dere har ikke tid til omvask i dag fordi dere skal dere skal gå langs gjerdet på basen og se etter hull i gjerdet."

 

Med planker som ski går nå fem likegyldige soldater langs gjerdet til Garnisonen i Trøndelag. Etter en stund gikk tittingen over i prat. Prat om fremtiden og om damer en kunne tenkt seg å ligge med. Den selvutnevnte lederen blant soldatene stopper opp for å kaste ut snusen han har i munnen. Han står å spytter og rensker munnen etter beste evne. Han smiler så med gulbrune tenner mot resten av gruppen, baker seg en ny pris og svartlegger fortennene på nytt. Lurer på hva det er til middag i dag spør noen. Lurer på om pornofilmene er ferdignedlasta når vi kommer tilbake sier noen andre.

 

Jeg kjenner stikk av savn. Savn etter kjæresten som bor i byen. Savn etter logikk, mening og vennskap. Jeg vil gjøre en forskjell. Denne tjenesten er jo totalt meningsløs. Hva er det vi passer på? Er det noen reell trussel? Er dette en øvelse som skal gjøre oss stridsdyktige? Med denne banale øvingen blir vi jo kanonføde raskere enn noen rekker å si AG3. Hvordan kommer jeg meg ut? Det fikk jeg svaret på like etterpå. Man må bli erklært tjenesteudyktig. Fysisk eller mentalt. Selvskading, er det en mulighet? Er det verdt det for å komme tilbake til sivilisasjonen? Nei, det blir for dumt. Jeg har jo tidvis vond rygg og en rar skulder. Jeg vil nødig påføre meg selv flere fysiske skavanker. Hva med mentalt. Må jeg late som? Er jeg en god nok skuespiller? Regjerer catch-22 i den norske hær? Jeg vet ikke. Jeg tar kontakt med psykologen på basen og ser hva som skjer.

 

På kontoret henger det to bevis på ulike doktorgrader på veggen. Jeg spør hvordan man får en doktorgrad. Psykologen svarer at det får man ved å finne ut noe som ikke er funnet ut fra før av. Kult, tenker jeg. Han spør videre hvorfor jeg er her og om han kan hjelpe med noe.

 

Jeg innfører han i mitt sinneleie og mine refleksjoner rundt mitt daglige virke inne på leiren. Er det ikke meningen at jeg skal tjene landet mitt? Slik det fungerer nå suger jeg jo bare penger ut i fra statskasse litt etter litt uten å gi særlig mye tilbake. Det vil jo tjene landet mitt bedre om jeg slutter og får meg en jobb i en butikk der jeg betaler skatt?

 

Psykologen synes resonnementet ga meningen og at hæren ikke burde ha en så umotivert soldat i tjeneste. Dagen etter satt jeg på toget med mine eiendeler i en svartsekk og et smil om munnen. Jeg hadde heldigvis øvd meg på å gå imot strømmen tidligere i livet så det å trosse min far, onkel og morfars militære karriere føltes kun befriende.

 

Befalet mitt var skuffet over meg og sa at jeg sannsynligvis ikke fikk meg noen jobb. Uten fullført førstegangstjeneste er man så og si ubrukelig på arbeidsmarkedet mente han. 2 uker senere og etter 60 utsendte søknader til butikker i nærområdet var jeg ansatt i Coop Mega. Jeg jobbet femti timer i uken og trivdes bedre enn noen gang før. 

 

Stikkord:

Diskusjon med den urimelige

Du sitter igjen forvirret og oppgitt. Den andre mener den selv har vunnet diskusjonen og trekker seg tilbake. Hva var det vi begynte å prate om egentlig? Hvor ble det av argumentene mine og eksemplene? Jeg var ute etter en vinn-vinn løsning. Jeg ville møtes på halvveien. Men det var viktig for meg å legge frem mitt syn så hun kunne forstå meg. Gjør mot andre som du vil at de skal gjøre mot deg.

 

Det har skjedd flere ganger. Jeg har ikke klart å avkode argumentasjonsteknikken hun bruker. Det er et virrvarr av hersketeknikker. Hun skal vinne diskusjonen, koste hva det koste vil. Hun vil ikke innrømme feil. Det vil være et nederlag. Da har hun tapt og vist seg underdanig. Jenter er ikke dårligere enn gutter.

Du vant! Du endret premisset for samtalen gang på gang til jeg ble lei. Du stresset dialogen med å spørre meg nedlatende spørsmål. «Når var dette da?». Om du ikke husker dato og klokkeslett er eksemplet ditt ugyldig. Argumentene dine blir latterliggjort. Sammenlignet med et søkt, tenkt eksempel. Om du mener dette så mener du vel dette også da? Nei, de lar seg ikke sammenligne.  Forsøkt satt i bås med galskapen. «så du mener du aldri gjør feil?» «Nei, det gjør jeg ikke»

 «Jeg føler meg tilsidesatt når du gjør store endringer, som å endre innredningen i stuen, uten å involvere meg». «At du blir sint når jeg forteller deg at noe går inn på meg gjør at jeg føler at jeg må sensurere følelsene mine ovenfor deg, det liker jeg ikke, jeg vil ha åpenhet mellom oss, vil ikke du?»  «Du gjør bare dette for å illustrere et poeng, hvorfor gidder du å være så prinsippfast?» Sier hun.  «Du tror du er mye bedre enn meg». «Nei, det gjør jeg ikke».

Jeg prøver meg med å innrømme feil jeg har gjort tidligere for å umyndiggjøre det å innrømme feil. Det er greit å angre. Det er greit å vise svakhet, om det er det du synes det er, det å ta noe innover seg. Noen ganger gjør jeg det. Noen ganger gjør du det. Om vi forteller hverandre hva vi føler på en behersket og saklig måte lærer vi hverandre å kjenne bedre. Er dette urimelig?

Jeg skjønner at det kan være ubehagelig å bli irettesatt, om det er det du føler at du blir nå. Jeg vil ikke såre deg. Jeg prøver å snakke rolig og forklare med enkelhet hva jeg føler. Jeg gjør det fordi jeg tror det vil være for det felles beste. Det er ikke et personangrep mot deg. Jeg vil bare dele og jeg vil gjerne at du gjør det tilbake. Målet er at vi begge skal ha det fint, er ikke det et bra mål?

Er det fordi du har mindreverdighetskomplekser? Er du lært opp til å vri og vende på den andres ord og bruke dem i mot dem? Hva er opphavet til aggresjonen du går og bærer på? Vil det løse seg om jeg bare er tålmodig nok?

 

«Hva mener du med at vi ikke får til å snakke sammen? Du kan da snakke med meg om alt.»

 «Nei, jeg kan ikke det. Ikke når du hører det du vil høre. Når du stokker om på ordene mine og tar de ut av sammenheng. Når du avbryter meg. Når du ikke aksepterer det jeg sier. Når du bare later som. Når du endrer tempo i samtalen for å ta føringen. Når du sier utvalgte gloser for å gjøre meg sint, for så å be meg roe meg ned. Når du behandler dialogen som en kamp. Når jeg forklarer mitt syn på titalls måter og prøver etter beste evne å finne en innfallsvinkel som passer deg, og du fortsatt kaller meg egoistisk. Når din familie og dine venner forstår meg, men ikke du. Da får du meg til å føle meg så dårlig at jeg ikke vil si noe til deg. Jeg synes ikke du fortjener det.»

 Tålmodigheten ebber ut. Jeg blir bitter og forbannet. Frustrasjonen hoper seg opp. Jeg dyrker den og får ikke noe utløp. Jeg føler at jeg blir en liten og dårlig versjon av meg selv.

 

 «Du vant diskusjonen. Jeg vil ikke snakke med deg mer.»

Stikkord:

Den sleipe angsten

Den fyller brystet. Vrir seg rundt og stjeler oppmerksomheten.  Monopoliserer følelsene dine. Holder ambisjonene dine nede. Medmenneskeligheten, kjærligheten og det overskuddet du hadde en gang er blitt jagd ut av kroppen.  Det negative trer frem og svartmaler omgivelsene. Tvilen tar styringen. Det går sikkert ikke. Det er ikke vits å prøve en gang. Du er stygg. Du får ikke til noe. Husk alle feilene du har gjort før. Du vil gå i samme fella igjen. Husk at alt er meningsløst. Alt som blir omtalt som verdifullt er en illusjon. Verdi er et begrep som er skapt av mennesket. Det er oppspinn. En gulrot i tredemølla.

Den perpleksgjørende tilstanden dukker plutselig opp. Noen ganger uten forvarsel. Man kan oppleve mestring i hverdagen, være sosial, spise riktig, trene, lese og utfordre seg selv. Men plutselig, som fra en mørk krok, smetter den seg inn i deg. Den sier ikke hei en gang. Bare tar seg til rette som den største selvfølge. Den serverer handlingslammelse. «Her, vær så god».

Man vil selvfølgelig bli kvitt denne ubudne gjesten. Men hvordan? Ved ikke å tenke på den? Den er liksom så vanskelig å ignorere. Det er som en stein som er kilt seg inn i brystet. Usynlig og abstrakt, men forplanter seg gjennom bein og blod. Den setter sitt preg på blikket. Gjør det stivt, men flakkende. Den tar tak i armene. Legger de i kryss og bløtlegger håndflatene.

Jeg har gitt kroppen og hjernen næring. Jeg er på en trygg plass. Jeg trodde det var nok til å holde deg unna. Kan du ikke bare gå? For jeg har ikke tenkt å la deg gi meg stiv nakke og søvnproblemer. Du får ikke øke pulsen min og gi meg hjertebank. Hemmelser og sperrer kan du bruke til å lage demninger eller ovner eller noe annet som er glad i motstand.  Den giften som du utsondrer så flittig vil ikke virke. Du kan bare gi opp.

 

Jeg vet du slipper taket for en stund om du får litt vin eller øl. Den gleden har jeg ikke tenkt å gi deg. Om du så absolutt vil bli her så får jeg heller kjenne ekstra godt på deg, forske på deg og forstå deg. Kartlegge. Drive granskning og spore mine funn tilbake til ditt opphav.  Blottlegges skal du. Ut i lyset. Du skal snakkes om og du skal deles. Snart er du som piss i havet min venn. 

Stikkord:

Nakenbilder på snapchat og møte med en gammel bekjent på byen.

Hei bloggen. Jeg lovte i går at jeg ikke skulle vente så lenge med mitt nye innlegg. Tidligere har det blitt slik at jeg ikke har skrevet noe fordi jeg hadde så mange ideer om hva jeg skulle skrive om at jeg aldri kom i gang. Det ble bare til at jeg satt i sengen eller sofaen og tenkte på hva jeg skulle skrive om og det endte med at jeg ble sittende i mine egne tanker i timevis helt til jeg ble avbrutt av en venn eller et basalt behov.  Sånn sett er jeg flink til å underholde meg selv. Jeg tror jeg har et rikt indre liv.

Men nå skal jeg gjøre handling til ord. Oppheve skrivesperren ved å ikke sensurere meg selv. Med å klare å avgrense meg til et tema. Bare velge et. Følge magefølelsen. Eller som nå, bare la fingrene løpe over tastaturet. La de prøve å formidle tankerekkene som oppstår. 

Nå mens jeg skriver har jeg koblet pcen opp til tven i stua. Jeg koblet den til tven for å se film, men nå er det et stort word-dokument som fylles med ord som vises på skjermen. Jeg hører lyden fra filmen; safety not guaranteed mens jeg skriver.

 

I går var jeg å badet på sognsvann med to venner. Vi svømte en god tur. Solte oss litt. Dro så ned til sentrum og spiste på en italiensk restaurant. Pasta penne og scampi. Svært god. Det var ikke feil med en øl ved siden av. Jeg var så tørst etter turen så den gikk ned på høykant. Jeg ble glad og svimmel. Pastaen og scampien gjorde meg mett og fornøyd. Vi tok en stappende full buss hjem. Jeg hadde en liten youtube session i senga mens jeg drakk en øl. Tidligere på dagen hadde vi snakket om en film vi ikke klarte å huske navnet på. Vi kom frem til at den het the five year engagement. Den ble satt på i stua og vi samlet oss rundt tven, drakk øl og så på film. Vi så kun med et halvt øye. Filmen sto liksom bare på i bakgrunnen. Det var mer engasjerende å ta drøye bilder med snapchat. Vi konkurrerte med ei venninne om å være drøyest. Det eskalerte fort til nakenbilder. 

Ølen ble tom og filmen slutt. Jeg og en venn dro til løkka for å møte en gammel venninne av meg fra barne- og ungdomsskolen. Hun var ute å drakk øl med en kollega. Hun var veldig lik seg selv. Eller kanskje enda penere. Blid og blond. Roligere og tryggere siden jeg så henne sist. Vi var nå en gruppe på fire og vi fant en slitent utested der det var nærmest folketomt. Vi gadd ikke noen kø.

Jeg synes det er veldig moro og møte gamle kjente på den måten. Folk er så like seg selv, men har oftest en interessant livshistorie og fortelle. Og de forteller den gjerne. Forelskelse, kjærlighetssorg, feil valg, død, utdannelse, reise. Hun jeg møtte spurte hva jeg hadde gjort de siste 10årene. Jeg fortalte noen utvalgte historier. 10år er jo lenge, så man må jo velge. Hun kunne fortelle at hun har fått seg en kjæreste som hun bor med i Oslo. Hun har nettopp flyttet hit fordi hun fikk seg en jobb som er passelig relevant til utdanning hennes. Hun hadde reist mye i asia og studert i flere land. Hun fortalte oppdateringer om felles kjente. Jeg gjorde det samme. Samtalen fløt naturlig. Vi skålte og lo. Vi kom frem til at dette måtte vi gjøre mere. Jeg og min venn skilte lag med jentene og gikk hjem i godt humør. 

Det har blitt en del slik samtaler med forskjellige gamle kjente i de siste årene. En konklusjon jeg kan trekke er at de som kom seg ut av hjembyen sin for å studere og reise som oftest er så mye mer reflekterte og fornøyde. Mens de som ikke gjorde det, ser ofte ut til å bære på en aggresjon, et hat og en kynisk tankegang. Nå er det ikke så svart-hvit, men jeg aner et mønster her. For enkelhetsskyld kan man jo dele de opp i to.

Den ene gruppen mennesker, de som stakk ut fra byen de vokste opp i straks de var ferdige med videregående har noen fellestrekk. De tør å utfordre samfunnsregler, de har et rikt vokabular, de leser bøker, de har utdanning, de reiser på backpackerturer og lever spartansk, de har et avslappet forhold til alternative rusmidler, de har tilfeldig sex, de liker å diskutere, de ser det bakenforliggende, de aksepterer det uperfekte, de har kontakt med egne følelser, de har en indre drivkraft og er lite økonomisk motivert.

De andre ser mye på tv, gjøre store innkjøp, vil ha mye mat på tallerkenen, ønsker å være som kjendiser i sladderblader, de hører på listepop og allsanger, drar på charterferie, synes regler er viktige, snakker ofte om penger, jager etter å kjøpe bedre bosted og bil, tar bilder av seg selv og ser ofte svart-hvit på det meste.

Nå ser jeg at dette ble veldig oppstykket. Og det er vel veldig tydelig at jeg synes den førstnevnte gruppen er den mest interessante. Den første positiv, den andre negativ. Det vil jo selvfølgelig være en uriktig fremstilling av virkeligheten. Det er jo sjelden èn person kun er i en av de båsene jeg nettopp skrev om.  Men, det virker for meg at de kom seg ut fra hjemplassen når de var gamle nok er så mye mer fornøyde med livet. Og etter noen år så er det blitt et veldig gap mellom de som ble værende og de som dro. Et kunnskaps gap.

Om det er en moral i det jeg skriver nå så er det vel at det føles godt å bryte mønsteret. Og det er veldig givende. Verden blir deilig intrikat, men du forstår mer av den og aksepterer den. Om du som menneske absolutt vil gå i et mønster så blir du som en maskin. Mennesker er ikke maskiner. De har følelser og et fantastisk potensiale til å utrette det de vil. Så; les, lær, elsk uhemmet. Blir du dumpa, så prøv igjen. Det er verdt det.

 

 

Skriver mer senere.

Halvtårsjubileum

Hei mine kjære lesere. Det er jo hele fire av dere!

Jeg hadde store planer om å skrive hyppig når jeg opprettet denne bloggen for et halvt år siden.  Om jeg fortsetter slik vil det bli to innlegg i året. Det er jo litt av en motpol til alle rosabloggerne som bretter ut hele sitt fjonge liv flere ganger daglig.

Er det viktig for meg å markere avstand til rosabloggerne? Det ser slik ut. I skrivende stund sitter jeg i boksern, i senga. Det er lørdagsmorgen og magen rumler. Sola skyter inn i rommet mellom glippene til rullegardinen. Et headset sitter på hodet mitt og spiller Elton John. Elton John? Jeg viste ikke at jeg likte han en gang.  Jeg satt tankeløs foran youtube og lurte på hva jeg skulle høre på og var liksom lei alt av musikk jeg hadde hørt på i det siste.  Elton John var svaret. Om det i hele tatt var et spørsmål? Ok, nok retoriske spørsmål. Eller er det det? Ok det var det siste. Jeg lover.

Jeg tok et avbrekk fra å skrive dette innlegget for å skrive en beskrivelse av bloggen. Der ble jeg fortalt at det var lov med kun 255 tegn. Min beskrivelse var for lang og jeg måtte kutte ned. Jeg markerte teksten som måtte gå, trykket ctrl + x, og trykker nå ctrl + v.

 «Om du føler noe når du leser så kan du skrive en kommentar. Korriger gjerne norsken min. Kjeft, smell og vær ærlig. Her på Internett så tør man jo sånt. De sosiale kodene vannes ut når man er gjemt bak en skjerm og slipper og stå til ansvar for sine handlinger»

Det foregående avsnittet var det som ikke ble med i beskrivelsen altså. Musikken på ørene mine stoppet. Hvorfor? Alt + tab. Det var lagt inn pause mellom sangene på det lydsporet jeg spilte av tydeligvis.

Nå fikk jeg et innfall. Om jeg fjerner bilder av meg på denne bloggen så kan jeg tillate meg å være mer vulgær. Det vil fjerne en hemning. Det vil bli friere. Mine seksuelle fantasier kan får fritt utløp de også. Fantastisk. Eller blir de sensurert av blogg.no?

 

Jeg tror jeg lar penna får kvile litt. For så å plukke den opp om ikke så lenge. Skal skrive nytt innlegg før jul. Jeg lover.

Velkommen til min nye blogg.

Velkommen til mitt aller første innlegg. Skrivelysten har hengt over meg i en god stund uten at jeg har fått noe utløp for den. Jeg har i den siste måneden flyttet til en ny by, i et nytt hjem og søker nå etter en ny jobb. Det betyr at jeg har vært opptatt med å søke, dra på intervju, komme på plass og orientere meg her i hovedstaden. Samtidig har jeg tatt en eksamen som skal sette punktum for bachelorgraden min.

 

Som du ser har jeg nå fått fingrene ut av jorda og over på tastaturet. Tanker skal konkretiseres og bli til ord. Interesser og ideer kombinert med et ønske om å uttrykke meg skal bli til en blogg.

Så, hva skal bloggen handle om? Dette har jeg spurt meg selv om i lengre tid nå. Og det har også venner og familie gjort, når jeg har fortalt at jeg skal starte en blogg. «Skriv om dine interesser» har vært en gjengående råd som jeg har bestemt meg for å følge. Det skal jo nevnes at jeg blir veldig lett inspirert av alle mulige hobbyer og interesser som folk har, men mange er jo forbigående for min del. Selv om jeg liker å tro at jeg ikke er alt for ensporet synes jeg at en blogg bør ha sin nisje. Altså at man velger seg noen interesser som man virkelig bryr seg om, og skriver om disse. Det jeg har kommet frem til at jeg vil skrive om er psykologi, mat og vin.

Min interesse for mat har vel kommet gradvis siden skolekjøkkenet på barneskolen. Jeg vil tro at det var mestringsfølelsen jeg opplevde på kjøkkenet som startet det hele. Det å lage noe som gjorde meg selv og andre så glade og fornøyde ga virkelig mersmak. Det finnes jo så mye litteratur om dette emnet og det er noe som mange liker å snakke om. For min egen del synes jeg det er morsomt å eksperimentere med det gastronomiske arsenalet vi i Norge er så heldig å ha tilgjengelig.

Hvorfor folk gjør som de gjør og tenker det de tenker har jeg også i lang tid undret meg over. Etter jeg begynte å studere markedsføring merket jeg at det var psykologien vi lærte om, som virkelig interesserte meg. Det førte til at jeg fordypet meg ekstra grundig i det pensumet som omhandlet psykologi. Etter hvert spedde jeg på med annen litteratur som var bakenforliggende for skolebøkene, samt at jeg forhørte meg med dem jeg kjenner som studerer psykologi på et mer omfattende nivå, om hvilke bøker og artikler de ville anbefale. Her er det jo også drøssevis med litteratur å dykke inn i om man ønsker.

Det jeg liker så godt med denne fagdisiplinen er at jeg føler jeg får et mer helhetlig og nyansert bilde av mennesker og verden etter hvert som jeg lærer noe nytt innen dette feltet. Det er stimulerende og jeg opplever at aha-opplevelsene står i kø. Jeg synes også at det er anvendelig i jobb og fritid fordi jeg føler at det har gjort meg mer forståelsesfull. Det jeg mener er at psykologien har gitt meg et utvidet perspektiv. Noe som gjør det lettere å forstå f.eks. folks motivasjon til hvorfor de gjør det de gjør.

Vin, en levende drikk. Hvorfor jeg liker vin synes jeg er vanskelig å forklare, men jeg vet at jeg liker det. Når jeg først ble nysgjerrig på alkohol som tenåring ville jeg ha mest mulig alkohol for minst mulig penger. Og jeg levde med dette synet i flere år før jeg opplevde den fantastiske smak og følelse som vin kan gi. Det måtte en modningsprosess til i munn, hodet og lommebok. Smaken min endret seg og jeg syntes sakte men sikkert at mat fra bunnen av og billig sprit ikke lenger ga meg noe særlig. Akkurat når det var husker jeg ikke, men det hadde en sammenheng med at ble gammel nok til å handle på polet og at jeg hadde råd til å prøve meg på vin utvalget. Jeg hadde et veldig binært syn den første tiden. Rød og hvit. Trengte man å gjøre det vanskeligere en det trengte å være? Jeg gikk så fra å ønske mest mulig alkohol for pengene til mest og best mulig smak for pengene. Fremover hadde jeg mine perioder innenfor en type vin eller drue. Riesling var min første fascinasjon. Rik, fyldig, livlig og fruktig. Dette var noe annet enn sitronbrus blandet med vodka. Det var lettdrikkelig. Munnen ble glad og hodet ble like så.

Pinot var den neste. God hjulpet av filmen sideways ble også denne en drue jeg forfulgte. Jeg oppdaget raskt at dette var noe som ofte kostet mer. Men det var jo verdt det. Jeg vandret meg gjennom utvalgene og oppsluktheten gikk fra Tempranillo til Cabernet Sauvignon til Malbec. Mer fylde og tyngde var det jeg ville ha. Jeg har nå i den siste tiden vært opphengt i Valpolicella, Ripasso og Amarone, selv om jeg ikke har glemt de tidligere typene.

På gjensyn.

 

Vennlig hilsen Aleksander

Les mer i arkivet » Juni 2014 » August 2013 » Juli 2013
hits